|
Anmeldelse i Vår Fuglefauna 3-2005:
En ganske ordinær bok om fuglers atferd
Stephen Moss 2004. Slik lever våre fugler. Landbruksforlaget. 157 sider i format 17,5 x 25 cm, innbundet og med smussomslag. ISBN 82-529-2841-2. Selv om utgivelsesåret er angitt å være 2004, så kom ikke boken før i april 2005. Den engelskspråklige originalen fra 2003 er oversatt til norsk av Øystein Randers-Pehrson. David Tipling er fotografen, og de fleste tegningene er ved David Daly. Boken er gjennomillustrert i farger. De fleste fotografiene er bra. Noen av fuglene på tegningene er litt stive (dessuten gjelder ikke de rødbruntonete kroppssidene på svartmeisen for norske fugler), men mange er riktig flotte og kunstneriske. I innledningen skriver Moss følgende: "I den senere tid har interessen for å reise omkring for å se en sjelden fugl, gradvis blitt redusert. Samtidig har det utviklet seg en mer bevisst holdning til fugleobservasjon som en måte å vinne tilbake kontakten med naturen på. Studiet av fuglenes atferd står derfor foran en renessanse (gjenfødelse; anmelders merknad), og denne boken er et lite bidrag som skal oppmuntre alle fugleelskere til å interessere seg for den. For meg er det å gjenkjenne og forstå de forskjellige arters adferd overlegent den mest interessante siden ved fugleobservasjon". I Norge har interessen for å reise omkring på "kryssejakt" etter fugler neppe avtatt, men kanskje i andre deler av verden? Videre trenger det ikke å være en motsetning mellom å reise rundt, krysse fugler, studere atferden deres og få kontakt med naturen. Første hoveddel behandler mer generelt forskjellige typer atferd (som bevegelse, næringssøk, formering og trekk) og miljøets betydning for dette. Siste hovedkapittel har noe uforståelig fått overskriften "Liv og død" (underkapitlene er Fjærdrakt og myting, Bading, pussing og fjærstell, Syn, hørsel og lukt, Ekskrementer, Temperaturregulering, Fugler og vær, Sykdom og død). Har sistnevnte temaer, unntatt det aller siste, mer med liv og død å gjøre enn det som behandles under bevegelse og næringssøk med mer? Og all den tid miljøet har betydning for all atferd, så burde kapitlet om dets betydning ha vært plassert til slutt. Det er med mange konkrete eksempler relatert til ulike arter, og det mest interessante stoffet finnes nok her. Ofte er det små tips for den som ønsker å oppleve ulike typer atferd. Høyest kjente alder på en viltlevende fugl skal gjelde en havhest som ble minst 50 år (følgelig fire ganger så gammel som den eldste norskmerkete). En tjeld ble 36 år. Sistnevnte er allerede nevnt i Haftorns "Norges Fugler" fra 1971, og var da sannsynligvis eldste kjente ringfugl i verden (uansett art). Del nummer to behandler ulike arters atferd ordnet etter familie eller etter grupper av nokså like fugler (som sjøfugler). Rundt 200 arter som er mulige å treffe i Nord-Europa presenteres (samtlige også aktuelle i Norge, etter hva jeg i farten kan bedømme). Det er bare noen spredte setninger om hver art, med jevnt over ikke noe særlig oppsiktsvekkende innhold. Imidlertid bet jeg merke i en bit bra poesi hentet fra en forfatter: "Terner er døde måker som er kommet til himmelen". Opplysninger lagt inn for å beskrive forhold mer spesifikke for Norge er ikke alltid nøyaktige nok (Hvem har forresten ansvaret for dem?). Eksempelvis står det at "Tårnuglen, som ikke lenger hekker i Norge..." (Når hekket den i vårt land?). Videre er det vel ikke svartbaken som er vår mest marine måkeart, men sildemåken. Hvis rødstrupen gjerne hekker i fuglekasser, så gjelder nok det i så fall på kontinentet og De britiske øyer. "Lappmeisen finnes bare i nord" (Burde stått at den finnes fra nord på Østlandet/Femundsmarka). For øvrig er antallet ortografiske feil litt i overkant av det akseptable. En side er spandert på å forklare noen ord og uttrykk. Et to siders register inneholder artenes norske navn og andre sentrale stikkord. Litteratur er ikke nevnt. Forfatteren burde vært presentert. Som en konklusjon kan vi si at boken er absolutt grei nok for alminnelig fugleinteresserte. Roald Bengtson
| 
